For en tid tilbake sa jeg til en bekjent av meg at «jeg tror jeg har blitt feminist».
«Finnes det noen som helst grunn til at man ikke skal være det?» svarte hun, litt sånn hvor dum går det an å bli-aktig. Jeg lot det ligge der. Begynte heller å tenke på hvorfor jeg ikke hadde kommet på det tidligere. Hadde jeg alltid vært det?
Feminisme har for meg virket som noe masete, noe kravstort og unødvendig oppmerksomhetskrevende. Det var aldri nødvendig å finne ut mer om det, for jeg var fornøyd sånn det var. Jeg hadde valgfriheten min, jeg var til og med glad for at jeg var født kvinne, og slapp å gå med ting som dinglet mellom bena. Jeg hadde aldri hørt om Sigmund Freud sin teori om at kvinner var en slags kastrert mann som led av penismisunnelse. Det var ingen som hadde prentet inn i meg at kvinner var noe mindre eller laverestående enn menn, og jeg har aldri tilhørt noen spesiell ideologi.
Det var vel det at jeg alltid fikk lov til å tenke selv, og i tillegg at jeg likte denne tenkningen, som fikk meg til å stusse over hvor mannsdominert min egen frie verden etter hvert så ut til å være. Det slo meg hvor maskuline kvinner med makt var, og hvordan kvinner som ville noe forsøkte å etterligne menn. Det var fokus på lik lønn for likt arbeid, selvbestemt abort og seksuell frigjøring i likestillingsdebatten. Viktige ting, men det hadde liten praktisk betydning for meg selv.
Ikke før jeg knyttet likestillingen til parforholdet, begynte det å angå meg selv fullt ut. Ikke når det gjaldt husarbeid og omsorg for barn, vi har kommet langt og lenger en langt på det området. Vi har til og med gått ut over biologien når det gjelder å få barn. Nei, det er måten mannlige egenskaper som for eksempel rasjonalitet verdsettes høyere enn kvinnelige egenskaper som for eksempel følelser.
Både kvinner og menn kan selvsagt handle rasjonelt og følelsesmessig, men det er det rasjonelle som vinner. Dermed kan kvinnelig følsomhet rakkes ned på og rettferdiggjøres, både i det offentlige og det private.
Da jeg begynte å grave i dette fenomenet forsto jeg at jeg var en gratispassasjer for det andre før meg hadde arbeidet for. Som den franske filosofen Simone de Beauvoir hevdet, så er frihet en uendelig bevegelse. Det er ikke noe som man unnagjør en gang for alle, og så varer den evig. Det må jobbes kontinuerlig med kvinnefrigjøringen, ellers kan den forsvinne igjen.
Det har oppstått en motkraft hos menn, som taler for at kvinnefrigjøringen har gått for langt. De krever lik rett til fødselspermisjon for eksempel. Argumentasjonen går på at skal det være likt så skal det være likt, selv om det er kvinnen som får den kroppslige belastningen. På noen områder må det kanskje tas hensyn til biologien også, og ikke for prinsippet sin del bli til en fordummende debatt. Kvinner er fremdeles undertrykket over hele verden, og så lenge menn og kvinner ikke anerkjenner hverandre som likeverdige, må kvinnekampen fortsette.
Dersom kvinner og menn skal være likestilte, må verden formes på både menn og kvinners premisser. Det innebærer en vilje til endring på alle områder helt til balansen mellom kjønnene er opprettet. Menn må være villig til å gi fra seg makt, og på den måten anerkjenne kvinner som likeverdige. Kvinner må selv ta ansvar og tørre å gi sin egen stemme plass, sier Simone de Beauvoir. Hun må tørre å bli oppfattet som annerledes i et mannsdominert miljø, og se på seg selv som likeverdig mannen allikevel. Bare på den måten kan det komme frem nye ideer og nye måter å tenke på. Kvinnen selv må nekte å la seg underkaste. Forutsetningen for dette er frihet.
Som frie individer er det vi som har et ansvar for å føre denne kampen videre. Vi har et moralsk ansvar for ikke kun å være gratispassasjerer. Vi må bruke stemmen vår på dager som denne. Kvinnedagen har ikke utspilt sin rolle, ikke på langt nær.
