Livskriser, politikk og bensinmotorer

Det skjer et eller annet med personligheten når man blir dagpendler. Jeg står og venter på åttetoget fra Tønsberg til Oslo S i morgentåka. PC-veska henger over skulderen. Det er på den tiden da laptoppen fremdeles er så stor og tung at den best egner seg i en sekk på ryggen, men det er noe med identitetsbehovet mitt som gjør at jeg heller har den i min Donna Karen PC-veske. Jeg hutrer lett i den tynne dressjakka mi, men lar det ikke vises alt for mye. Apple har lovet at de snart skal lansere Ipad, og bedriften jeg jobber for skal kjøpe et eksemplar som vi ansatte skal få låne etter tur. Jeg har allerede skrevet meg på lista. De pendlerne som tar åttetoget, har gjerne arbeidstid på toget, men ingen oppfører seg som kollegaer. Ansiktene er de samme hver dag, men alle ser bare rett gjennom hverandre, og har en sammenfallende sosial adferd. Jeg glir inn i dette merkelige subkulturelle mønsteret.

Et nytt ansikt glir forbi meg på perrongen, og jeg følger henne diskret med øynene. Hun minner veldig om en dame jeg kjenner til, som hevder å ha el-allergi. Jeg blir litt provosert av min egen påminnelse. El-allergi er et begrep jeg oppfatter som politisk korrekt i visse miljøer. Det er den gruppen mennesker som spiser økologisk mat. De er gjerne naturvernere, vegetarianere og jobber innen alternativ behandling eller landbruket. De må liksom mene noe negativt om alt som dreier seg om teknologi og utvikling. Jeg tror ikke noen kan kjenne de elektriske strålene. Disse menneskene ønsker antageligvis ikke å jobbe. De vil heller stå hjemme ved kjøkkenbenken og lage gresskargelé, eller møte likesinnede for å konspirere mot samfunnet mens de drikker mynteté.

Tankene mine lever sitt eget liv der jeg står og venter, og de leder seg selv inn på de arbeidsledige og uføre. Hadde jeg blitt arbeidsledig, tenker jeg, eller av en eller annen grunn ikke kunne fortsette i jobben min, da ville jeg ha tatt meg en jobb på bensinstasjon. Alle får jobb dersom de vil, og alle greier noe. Toget kommer omsider rullende inn, og jeg tenker at jeg muligens vil stemme Høyre ved neste valg. Selv om jeg i utgangspunktet er sosialist. Jeg har begynt å tjene såpass godt, at skatten begynner å svi. På toget er det varmt og deilig, og jeg kan endelig starte arbeidsdagen.

Jeg stemte aldri Høyre, og jeg rakk ikke å få Ipaden til hjemlån heller. Plutselig blir jeg syk med pusteproblemer og smerter jeg aldri har vært borti før. Etter en lang prosess med utredning ved flere sykehus og en utmattende kamp for å forsvare de økonomiske rettighetene mine overfor NAV, får jeg diagnosen kjemisk miljøintoleranse. Dette har jeg aldri hørt om før, og det finnes ingen botemiddel. I tillegg er det en kronisk og varig tilstand. Det er godt å få et navn på min nye livsledsager, men jeg føler ingen lettelse. Diagnosen er nemlig ikke godkjent hos NAV.

Identiteten som togpendler henger ved meg en god stund etter at jeg må slutte i jobben min. Det kan bare være midlertidig dette marerittet, tenker jeg. Så en dag får jeg en telefon. Det er fra kvinnen med el-allergi. Hun har hørt hva som har rammet meg, og ønsker råd i forhold til hvordan man når frem hos NAV. Jeg passer ikke inn i noen bås med min nye tilstand, så jeg har fått stempelet ressursperson. Dette er beleilig, for da trenger ikke det offentlige å gi meg hjelp. Ressurspersoner har nemlig en tendens til å se veldig friske ut. Plutselig er jeg ingen togpendler lenger, og alt kommer veltende innover meg. Jeg innser at det marerittet jeg tror jeg befinner meg i, faktisk er livet mitt.

Den kommer ikke med det samme; innsikten. Jeg må gjennom en langvarig sjokkfase, flere parallelle sorgprosesser over tap av helse, sosiale aktiviteter, jobb, kollegaer, økonomi, muligheter til å gjøre noe med eget utseende, venner og bekjente, hobbyer, handlingsfriet, karriereplaner, fremtidsplaner, ja, selv min egen identitet. Alt på grunn av en sykdom som til og med ikke alle tror på. Og da treffer jeg meg selv i døra! Hvordan skal jeg kunne forvente forståelse, når jeg selv ikke har trodd på el-allergi?

I tiden som kommer møter jeg meg selv i døra mange ganger. Jeg kaver for å finne en åpning inn i arbeidslivet, og tankene om bensinstasjonen erter meg bak hjernestammen eller –barken et sted. Etterhvert innser jeg at det ikke finnes noen åpning, jeg blir jo så ufattelig syk av andre menneskers parfyme. Jeg har ikke truffet en eneste arbeidsgiver, hverken i det offentlige eller det private, som er villig til å forby sine ansatte å bruke parfyme på jobb. Og om jeg skulle være så heldig å finne det en gang, så er jo alle mulige slags klesvask- og kroppsleieprodukter tilsatt parfyme. Så er det alle de andre hverdagskjemikaliene jeg ikke tåler.

Innsikten klorer seg mykt innover i meg. Den bosetter hver celle i kroppen, og lar seg ikke avlære igjen. I korte glimt, når tilværelsen herjer som verst med meg, ønsker jeg meg lykkelig uvitenhet. Men korte glimt går som kjent veldig fort over. Jeg åpner kjøleskapet og drar ut skuffen med økologiske grønnsaker. Det er lunchtid, og kroppen trenger riktig drivstoff. Jeg har forstått at man ikke fyller diesel på en bensinmotor.

Så spør jeg meg; hvem er jeg? Jeg sitter med fargekartet foran meg og stiller eksistensielle spørsmål. Ikke er jeg rød lenger, og ikke blå heller. Hva er viktig, er det meg? Jo, det er vel det, men isolert sett, hva betyr jeg? Er det da jeg også skal spørre, for hvem? Det er da svaret kommer så beleilig: Jeg er en del av noe større. Jeg er en celle i kroppen til moder jord. Min oppgave er da å holde meg frisk, mentalt og kroppslig. Jeg må sørge for at jeg ikke blir en kreftcelle eller at cellekjernen min utsettes for dysfunksjon. Jeg er blitt grønn.

2 Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *