Hvem er jeg?

Navn: Pia Aimee Tordly

 

Når jeg skal beskrive hvem jeg er, må jeg ut dit hvor jeg er meg selv mest. Jeg kan være distré, så denne gangen glemmer jeg skriveblokka. Jeg taster meg gjennom ord for ord på telefonen. Fjorden minner om Kongo i dag. Selv om jeg aldri har vært utenfor Europa, forestiller jeg meg at denne mektige giganten av en flod, renner som en brun og gjørmete elv. Jeg har ikke peiling. En flokk med gjess dukker opp på den grå himmelen over meg, og jeg glemmer et øyeblikk hva jeg holder på med. De flyr i v-formasjon og lager gåselyder. Plutselig blir det helt stille. Jeg lytter en stund til denne stillheten, så begynner jeg å taste omhyggelig igjen.

Jeg liker mitt eget selskap. Lynnet mitt er rolig, observerende, og jeg har en positiv og barnlig kjærlighet til naturen rundt meg. Jeg er empatisk og jeg bryr meg. Tankene får sveve i fri undring, uten noen kritisk eller moralsk innblanding. Jeg er umiddelbar, og kan plutselig smile av mine egne tanker, eller et dyr som dukker opp. I møte med meg selv, bringer jeg frem det beste i meg.

Det begynner å regne. Telefonen blir våt på skjermen og fingrene sklir. En enslig ærfuglhann fanger oppmerksomheten min, og jeg kan ikke få meg til å gå ennå. Jeg må se mer. Fuglen danser på vannet. Jeg lurer på hvor den har vært i sommer, for jeg har kun sett hunnene og barna deres. Jeg kjenner at jeg er glad for at det er meg jeg er sammen med nå. Ingen mas om å dra fordi jeg blir våt. Jeg må legge telefonen i lomma, men dette er deilig. Jeg lukker øynene og løfter ansiktet for riktig å kjenne vanndråpene mot huden.

Faktaopplysninger:

  • Jeg ble født det året som et menneske for første gang satte sin fot på månen.
  • Nøtterøy huser min kropp og mye av min sjel i dag.
  • Tre flotte barn skal føre mine gener videre.
  • Dannelse har jeg, og utdannelse, både innen helse, ledelse og teknologi.
  • Huller i CV-en, men jeg har levd og opplevd.
  • Jeg er et skapende menneske, seriemonogam, lever i nuet og oppslukt av det jeg holder på med.
  • Jeg er en skriver, og en vandrer med sekk på ryggen.

For spesielt interesserte og oppdragsgivere:

Som skribent blir man selvsagt inspirert av det allerede skrevne ord, og slik sett har jeg lært mye av det som er blitt meg servert. I ensomme perioder i senga, late dager på sofaen, lyse dager ved svabergene, eller underveis – på flyplassen, på venterommet. Språket har for lengst fanget meg, men det var først da verden ga meg sin kaldeste skulder, tråkket meg ned i søla og holdt meg der, at jeg selv for alvor begynte å skrive.

Jeg vet ikke om man blir født med skrivetrang, men jeg har skrevet siden jeg lærte min første bokstav, som ble tegnet som en bjørn på tavla i første klasse på barneskolen. Gjemt inne i denne visuelle formen befant det seg en B. Ja, vi lærte b først. Alfabetet kom en god stund etterpå.

Hvordan andre tilegner seg skriftspråket vet jeg ikke, men jeg gikk på Steinerskolen, og der lærte vi å leke med ordene. Siden måtte jeg lære meg rettskrivning også, og da var rim og regler til god hjelp; «I’en og Y’en de gikk en tur i byen, så møtte de J’en men vill’ ikke se’en».

I 2010 begynte jeg å samle stoff til en fremtidig roman.
I 2012 tok jeg et forfatterkurs, og jeg begynte å skrive noveller.
I 2013 publiserte jeg min første krimnovelle i Vi Menn nr. 36.
I 2014 ble en av mine tekster antatt og publisert i antologien Ville, Vakre, Våte Vestfold via Liv forlag.
I 2014 tok jeg et kurs i magasinjournalistikk.
I 2015, juli, publiserte jeg nok en krimnovelle i Vi Menn.
I 2015 skrev jeg førsteutkastet til en krimroman.
I 2016 holder jeg på med tredjeutkastet til romanen jeg startet med i 2010, og jobber utrettelig med å få den antatt hos et forlag.
I 2016 begynte jeg også for alvor å blogge.